Ventetid

Når jeg endelig fikk satt meg på skolebenken igjen i 2007, oppdaget jeg nye sider ved meg selv.
En av disse sidene er at jeg er fryktelig dårlig til å vente på noe, dette noe i form av karakterer. Tre uker har sensor på sensur av eksamen og arbeidskrav. Nå ble vi som studenter noe bortskjemt første semester av kontaktlærer og faglærer som var ekstra kjapp med sensuren. I tillegg fikk vi alltid tilbakemelding på hva som var bra og mindre bra. Hvor bortskjemt vi var på dette området, oppdaget vi ikke før i andre semester. Da fikk vi inn en ny faglærer, og vedkommende skjønte mindre når vi spurte om tilbakemeldingen vår. Da fikk vi klar beskjed om at det fikk vi bare om vi sendte inn et skjema om begrunnelse for karakter. Wake up call for ms. Mooncat.
Nå sitter jeg her en søndags kveld, veldig bevisst det faktum at det på førstkommende tirsdag og onsdag er tre uker siden jeg leverte fra meg drama- og matte eksamen.
Det er ingenting jeg kan gjøre med den saken, annet enn å vente. Og som jeg har nevnt tidligere, jeg er FRYKTELIG dårlig på å vente.