Amatør!

Er det mulig?
Å gjøre noe så lite gjennomtenkt?
Se kjolen på bildet under.
I made this.
Ergo, jeg vet hvilket materiale den er strikket i.
FYI: Alpaca.
Den var litt stor når jeg var ferdig å strikke den, og en runde i vaskemaskinen pleier å fikse slikt relativt greit.
Som tenkt, så gjort.
40*C maskinvask, sammen med annet ulltøy.
Ingen overraskelse at det funket, den ble litt mindre (og litt fastere).
Men (der er alltid et men, hvorfor må det være et men?).
Jeg puttet ikke kjolen inn i noe før jeg puttet den inn i maskinen. Og der er det amatørbiten kommer inn.
For hva skjer når du vasker strikkete ullobjekter (med unntak av superwash)?
Riktig.
De røyter. MYE.

 Needless to say, det så ut som om jeg hadde samlet opp en haug med katte/hunde hår og puttet inn i maskinen sammen med klærne.

Jeg var på søndagsbesøk hos en venninne. Hun laget middag til oss.
Det er noe eget med å få laget og servert mat som du ikke har måttet lage selv. L laget pizzasnurrer, og i kombo med stort te utvalg, snop i skål på bordet og en feel good sappy movie så ble søndag ordentlig opplading og avslapping. I like it.

Siste bildet er fra en lørdagstur sammen med R, hvor vi gikk fra Maridalen til Sognsvann. Og hvis jeg ser bort i fra litt dårlig gli, dårlig kondis, kondomdresskledde skiløpere som stresser avgårde og mye oppover, så var det en knalltur.
Med kvikklunsj.
Og klementiner.
Og varm sjokomelk.



For noen av oss langrennsgåere går faktisk på tur når vi har ski på beina.
TUR.
Løperne burde prøve det en gang, og la blikket vandre i naturen de løper i.
Det er pent der ute.

Ut i skogen, opp i trærne.

Kjente begrep for endel nordboer, meg selv inkludert.
På tirsdag pakket tre nordboere sekker med kamera, solfaktor og drikke, før vi fant veien ut i skogen.
Plan for dagen var å gå fra Manly til The Spit, en rute som i følge Lonely Planets Sidney guide skulle ta ca 4 timer.

Lengden var 10 kilometer.
Hæ? Fire timer på å gå 1 mil?
Dette kan ikke stemme, tenkte vi.
Det måtte jo være med sneglefart og masse stopp, kanskje med småtroll hengende på slep.
Likefullt, tur ble det.





Men først måtte vi jo lade opp batteriene med sand mellom tærne.
Når jeg først var på Manly, for første gang må nevnes, og det var strålende vær så måtte jo tærne kjenne sand og saltvann. Det må jo envher forstå... 

Endel sand, proviantering og is senere, begynte vi turen vår.
Manly Scenic Walk (MSW) var godt skiltet, og består av en kombinasjon av skogsterreng, kyststier, strandpartier, utsiktspunkter, asfaltert vei og trapper.

Mange, mange trapper. Det er helt utrolig hvor mange trapper vi gikk opp og ned. Det var laget trapper overalt langs stien hvor det var stigning eller nedstigning. Og det var det ganske mye av.  Vi traff også arbeidere uti skauen, som drev og la nye trappetrinn.

Vi skjønte jo etterhvert hvorfor turen var estimert til 4 timer. Og at de som har bidratt til Lonely Planet Guiden mest sannsynlig har førstehåndskjennskap til informasjonen de kommer med.
Det var en god tur, hvor vi blandt annet så to øgler av denne typen.




Vi fikk også se litt mer enn vi hadde planlagt. Over halvveis i turen, midt ute i skogsterrenget kommer der en kar lett joggende, med klærne i hånden, hatt på hodet og joggesko på beina. Og ellers ingenting. Han stanset og spurte om dette var veien til stranden, noe jeg ganske fortumlet bekreftet, før han jogget lett videre, fremdeles med bare hatt og joggesko på.
De to andre jentene, som gikk bak meg, fikk også dele dette synet i det han passerte.
Godt han beskyttet hodet mot solen i det minste.

Joda, det var en latterfull jentegjeng som fortsatte turen, med et snev av Hva var det der egentlig-følelse...