I dette øyeblikket burde jeg:
Virret rundt meg selv i et desperat forsøk på å få system i nedpakking av leilighet.
Fått oversikt over hva jeg skal ta med til Australia.
Booket inn en plass å bo de første dagene.
Kjøpt flybillett og leitet på nettet etter en billigere slik at jeg kunne sittet og ergret meg over å ha "tapt" penger.
Hatt nervøse dinosaurer trampende rundt i magen min over å skulle reise til andre siden av jordkloden lenger enn to uker, uten kjentfolk.
Hatt dusinvis av "hjelp-hva-er-det-jeg-har-sagt-ja-til" tanker.
Hatt "jeg-skal-ut-på-eventyr-hvineutbrudd" innimellom alle "hjelp-hva-er-det-jeg-har-sagt-ja-til" tankene.
Jeg stopper den tankerekken der.
Det er ingenting i mitt hode eller kropp som frembringer noen av tingene nevnt ovenfor. Det er akkurat som om det sitter en liten djevel av tvil på skulderen som sier at dette kommer ikke til å skje uansett, du kan bare gi F*** i å stresse.
Chill!
Det har vært nok pupper i veien (intern spøk i familien, synonym for fartsdumper) til at jeg ikke har klart å innse helt at dette faktisk skal skje.
Samtidig har jeg en tanke om at når reisefeberen først treffer, så kommer den til å treffe Grand Slam...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar